PARIS<3

Ok, så hvor skal jeg begynne? Det har skjedd så ufattelig mye de siste dagene at jeg ikke vet hvordan jeg skal sette ord på alt. Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å forhindre at jeg skriver som jeg snakker (babling i øst og vest), men gi en oversiktlig rapport over de seneste hendelsene.


Flyturen bestod mest av tårer og IFA egentlig. Alle tårene Jeg ankom Paris flyplass (aner ikke hva den heter) ca kl 1, fredag ettermiddag. Jeg kom ut av flyet, alene og naiv, i god tro at noen skulle stå utenfor døren med navnet mitt på et skilt og kofferten min i hånden. Så feil kan en ta. Jeg befant meg i et kaos av mennesker, der alle gaulet til hverandre på rivende fransk, og det ikke fantes noen skilt på engelsk. Likevel kunne jeg ikke annet enn å smile. Jeg var ankommet Paris! Jeg ble venner med et fransk par som hadde sittet på samme fly som meg, og som (HELDIGVIS) snakket engelsk. Jeg har nemlig fått bekreftet -flere ganger - disse dagene, at jeg ikke har peiling på fransk overhodet. Paret var kjempekoselige, de hadde vært på ferie i Norge og fortalte meg henrykt om alle de flotte kjente tingene de hadde sett. Jeg nikket og smilte, stolt over de flotte monumenter vårt lille land tydeligvis rommer. Skal jeg være ærlig hadde jeg ikke anelse om hvor halvparten av det de fortalte om er.


Etter en "good luck, Ingrrrrid", fant jeg endelig bagasjebåndet. Mye knuffing, og en skjennepreken fra en sint familiefar, senere fikk jeg tatt med meg min knallilla 20-kgs koffert og beveget meg mot utgangen. Der ventet en representant fra PIE (utvekslingsbyrået her i France) med navnet mitt klusset ned på et A4-ark. Han snakket heldigvis engelsk, men serverte meg den gladnyheten at vi skulle vente én time (som viste seg å bli til tre timer) på noen Amerikanere. Da de endelig kom følte jeg meg rimelig liten og alene fra Norge - de var ca 10 stykker. Så kjørte vi til PIE-huset hvor alle ble delt inn på rom.


På mitt 4-mannsrom er det en finsk jente, en japansk og en fra Columbia. Har blitt godt kjent med den finske, det er to finner her i alt, og litt med den Columbianske (det er mange columbianske jenter her og en gutt). Det er også en til norsk jente her (:D), Natalie, som jeg har blitt best kjent med. I tillegg er det sykt mange japanere, kinesere og taiwanere her! Bare to (rimelig sjenerte) gutter, og MASSE jenter. Jentene er de søteste skapningene jeg har sett, du får lyst til å putte dem i lomma og ta dem med deg hjem til Norge. Hver gang du går forbi dem, og det er ca hvert 5. minutt, spretter de opp og roper "Heeeelooooo" med et gigantisk smil om munnen. De sier "sorry" og "thank you" i annenhver setning, og da jeg skulle ta bilde av romvenninnen vår poserte hun med typisk japanerposering, giga smil og to peacetegn :D



Vi ble delt inn i klasse a, b og c, der a har lavest nivå og c høyest. Inndelingen skjedde ved en slags prøve. Her skjønte jeg absolutt ingenting og gjettet på alt - jeg burde bli gambler, for jeg ble plassert i klasse c (den vanskeligste) sammen med alle coulumbianerne som nesten snakker flytende fransk. Det har vært kjempevanskelig, men man lærer så sykt mye! Jeg har lært mer på disse fire dagene enn jeg har gjort de fire årene med fransk på skolen. Jeg kan trygt si at jeg er den dårligste i klassen min, men de columbianske jentene er så supersøte at de oversetter alt læreren sier for meg (så mye faktisk at jeg må minne dem på at selvom jeg er fra Norge, er jeg ikke heeelt imbesil). Lærerne snakker BARE fransk til vår klasse, og de første dagene holdt jeg på å bryte sammen flere ganger siden jeg syntes å være den eneste som ikke skjønte noe som helst. Endelig kjenner jeg at det begynner å løsne litt, og selvom jeg langt fra kan SI noe på fransk skjønner jeg hvertfall hva lærerne sier.



Vi var i Montmartre, en utrolig fin kirke, en kveld. Det var utrolig artig, inne i kirken var det helt hellig stemning - helt stille - men utenfor var det musikk, dans og folk satt på trappen til kirken med drikke og sang sanger fra Notting Hill, Pretty Woman osv :)

Så har vi vært i Champs Élysées og sett på det dyreste kjøpesenteret noensinne! Alle merker en kan tenke seg.. Etter å ha siklet på de dyre klærne jeg aldri kommer til å få råd til, gikk vi på Hennes & Mauritz og Zara for å muntre oss opp med litt shopping. I dag så vi triumfbuen også, man må jo få med seg alle turistattraksjonene. Ellers har jeg og Nathalie (jenta fra Norge) utviklet en forkjærlighet for Crépes du Chocolat, noe som jeg mistenker ikke er så sunt.



Grosse bisse <3 savner dere alle masse!

Bye bye, darling

Det jeg gruer med aller mest med å dra fra Nesodden, er å si hade til alle her hjemme. Elin dro til (heldige, heldige, HELDIGE) Singapore for litt over en uke siden, og det var helt grusomt å vite at jeg ikke kommer til å se henne igjen på nesten et år. Jeg vet at jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at hun kommer til å være sårt savnet dette året. Senest i går satt jeg og Nora med tårer i øynene og så på bilder av godjenta vår mens vi spiste en Walters Mandler. Da jeg gikk fra Elin den kvelden før hun skulle dra, fikk jeg en smakebit av hvor ille det vil være å si takk og farvel til familie og venner for et helt år.

Uansett, kjære frøken Spieler, du blir slettes ikke glemt selvom vi skal tilbringe et skoleår i ulike verdensdeler. Hvordan jeg skal klare meg på skolen uten deg som later som om du jobber med prosjektet vårt, men egentlig spiller kabal for harde livet er mer enn jeg fatter <3

Heisann!

Jadda! Det måtte jo skje en gang. Hos alle oss utvekslingsstudenter (og hos alle andre også forsåvidt) er det jo blitt en trend det å ha blogg. Nå har i hvert fall jeg også ? omsider ? lagd meg en! Jeg vurderte i lang tid om jeg faktisk skulle gidde, men så fant jeg ut at jeg ikke kunne skuffe fansen. I entall. Ja, miss Maria Haugstad, du lovte å bli fast leser, så værsogod :)Det er i dag nøyaktig en uke (dvs hvis man regner med dagen i dag, og det gjør jeg) til jeg er på flyet på vei til Frankrike. Hva ER det jeg har begitt meg ut på? Jeg har enda ikke fått vite hvor jeg skal, jeg kan absolutt ikke fransk, og (prepare yourself!) jeg får ha med meg 20 kg bagasje. 20 kg. Det er en ferie på to uker det! De som skal til USA får ha med seg dobbelt så mye. Det er en smule urettferdig.Uansett, jeg regner med å fylle denne bloggen med hjemlengsel, opplevelser og egentlig alt mulig som kan forekomme i løpet av ett år. Jeg gleder meg! Og gruer meg. Jeg vil si det er 50-50. Eller kanskje litt mer 40-60. Gledingen er størst. Tror jeg ..

Hade :)