Seriost. Jeg kan ikke skrive ordentlig norsk lenger, og det skremmer meg. Jeg har sorenmeg glemt mitt eget spraak! Faar se aassen det gaar seg til neste aar, men jeg er litt stresset. Dessuten har jeg glemt nesten all engelsk. Gulp.
Ellers gaar det fint; paa lordag skal vi ha avskjedsfest for anna, og paa torsdag skal jeg til Louise og sove over. Det er ingen stor greie, men det er faktisk den forste gangne vertsfamilien har sagt ja til det! Strengt? eh, ja. Men det er liksom HELT andre regler her enn i Norge, i alle fall hos meg. Jeg trives egentlig bare bedre og bedre, nesten slik at jeg faar litt daarlig samvittighet. Burde jeg ikke lengte hjem mer? Men etter 5 maaneder med graae dager, nostalgi og hjemlengsel saa fortjener jeg aa trives litt altsaa :) Selv om jeg savner dere hjemme MASSE!
Snart er det en del bursdager paa vei:
Nora <3, den 30 januar; jeg har IKKE glemt det :)
Stine den 1. februar :D du blir fjortiss!
Mamma, den 5. februar, jeg skal ikke skrive alderen, for det tror jeg ikke du vil :) selvom du ikke er gammel enda da!
Og snart meg sjael :D det er faktisk ikke lenge til jeg blir VOKSEN!
onsdag 27. januar 2010
tirsdag 26. januar 2010
Heelååå (oda, tok du den?)
Ok, folkens. Jeg dør ikke av nostalgi her nede altså, faktisk, så har jeg det veldig bra nå!
Etter jul går liksom alt litt lettere, jeg aner ikke hvorfor engang - ikke noen drastiske endringer har skjedd. Så det er vel derfor jeg har vært så elendig til å skrive på bloggen i det siste, jeg som faktisk er veldig glad i å skrive.
Jaja. Jeg har ikke noe å fortelle, og nå kommer vertsfamilien så da gidder jeg ikke mere.
Jeg liker dere <3
Etter jul går liksom alt litt lettere, jeg aner ikke hvorfor engang - ikke noen drastiske endringer har skjedd. Så det er vel derfor jeg har vært så elendig til å skrive på bloggen i det siste, jeg som faktisk er veldig glad i å skrive.
Jaja. Jeg har ikke noe å fortelle, og nå kommer vertsfamilien så da gidder jeg ikke mere.
Jeg liker dere <3
søndag 17. januar 2010
Dimanche, helgesløvhet og couscous
Jeg er rastløs. Jeg er stappet full av Galette (en kake som smaker litt marsipanaktig), og sikkert veldig høy på sukker. I alle fall må jeg gjøre NOE, for egentlig burde jeg lese til historieprøve som vi har i morgen, men saken er at det har jeg slettes ikke lyst til. Er jeg i frankrike for å sitte med nesa i skolebøker kanskje?
Sannheten er jo at det er jeg faktisk, jeg skal jo liksom stå dette året da.. Men de sorgene tar vi ikke på forskudd, jeg forbereder meg på å studere som en gærning til neste år :)
Det er så deilig å utsette problemene sine!
I går hadde jeg en skikkelig koselig filmkveld med tre jenter fra klassen. Vi så på Bridget Jones (som var veldig merkelig på fransk), og stappet i oss godteri. Jeg som hadde vært på dansing hele dagen var kjempesulten, for jeg hadde blitt søkkvåt i regnet (duste-ingri, du lærer ALDRI at her regner det ca annenhvert minutt og at paraply burde has med HELE TIDEN..) ettersom jeg var for høflig til å takke ja til hun gamle dama på dansingen som absolutt skulle kjøre meg (jeg hadde nemlig løyet og sagt jeg skulle i bursdag, siden jeg måtte gå fra dansingen tidligere enn planlagt). Så da vi skulle få middag der også - det hadde ikke jeg regnet med - var det så vidt jeg kunne stå på beina etterpå.. Franskmenn SPISER MYE.
Fiona (jenta jegvar hos) har en miniliten leilighet med umalte vegger, toalett som ikke kan trekkes ned, har en bil som har kjørt sine siste mil og en oppgang som er ganske så utslitt. Faren hennes er arbeidsløs fransk-araber, og er hjemme med den 9mnd gamle NYDELIGE lillesøsteren hennes. Du skulle trodd denne familien så litt svart på tilværelsen, med ny baby, nylig arbeidsløs pappa og en falleferdig leilighet; men neida - det er den koseligste, varmeste familien jeg noen gang har vært hos! Jeg har aldri følt meg så velkommen hos noen; moren stelte i stand middag til oss, mens faren ga oss orientalske kaker (NAM), og ble kjempefornærmet når vi var for mette til å spise brød og ost etter middagen. Så måtte vi love å snart komme tilbake slik at han kunne stelle i stand ordentlig Couscous til oss, herregud så urettferdig verden er..
Det som er sikkert og visst er i alle fall at penger ikke skaper lykke, det er det kun en selv som kan frembringe.
Sannheten er jo at det er jeg faktisk, jeg skal jo liksom stå dette året da.. Men de sorgene tar vi ikke på forskudd, jeg forbereder meg på å studere som en gærning til neste år :)
Det er så deilig å utsette problemene sine!
I går hadde jeg en skikkelig koselig filmkveld med tre jenter fra klassen. Vi så på Bridget Jones (som var veldig merkelig på fransk), og stappet i oss godteri. Jeg som hadde vært på dansing hele dagen var kjempesulten, for jeg hadde blitt søkkvåt i regnet (duste-ingri, du lærer ALDRI at her regner det ca annenhvert minutt og at paraply burde has med HELE TIDEN..) ettersom jeg var for høflig til å takke ja til hun gamle dama på dansingen som absolutt skulle kjøre meg (jeg hadde nemlig løyet og sagt jeg skulle i bursdag, siden jeg måtte gå fra dansingen tidligere enn planlagt). Så da vi skulle få middag der også - det hadde ikke jeg regnet med - var det så vidt jeg kunne stå på beina etterpå.. Franskmenn SPISER MYE.
Fiona (jenta jegvar hos) har en miniliten leilighet med umalte vegger, toalett som ikke kan trekkes ned, har en bil som har kjørt sine siste mil og en oppgang som er ganske så utslitt. Faren hennes er arbeidsløs fransk-araber, og er hjemme med den 9mnd gamle NYDELIGE lillesøsteren hennes. Du skulle trodd denne familien så litt svart på tilværelsen, med ny baby, nylig arbeidsløs pappa og en falleferdig leilighet; men neida - det er den koseligste, varmeste familien jeg noen gang har vært hos! Jeg har aldri følt meg så velkommen hos noen; moren stelte i stand middag til oss, mens faren ga oss orientalske kaker (NAM), og ble kjempefornærmet når vi var for mette til å spise brød og ost etter middagen. Så måtte vi love å snart komme tilbake slik at han kunne stelle i stand ordentlig Couscous til oss, herregud så urettferdig verden er..
Det som er sikkert og visst er i alle fall at penger ikke skaper lykke, det er det kun en selv som kan frembringe.
fredag 15. januar 2010
Pyseoppdragelse = blautfisker = nordmenn .. ?
Dagens sang: Où je vais - Amel Bent (bør høres på, den er veldig fin selvom man ikke skjønner teksten!)
Ok, merkelig overskrift, men jeg var nettopp vitne til en episode som jeg synes virkelig godt viser noen av de ekstreme kulturforskjellene her og hjemme.
Jeg har før fått intrykket av at franskmenn har en litt "hardere" oppdragelse enn vi har i norge. Jeg skal ikke utnevne meg selv som noen ekspert på fransk oppdragelse, men det mini-lille inntrykket jeg har fått her er i alle fall at "fessing" (å slå barna på rumpa) er ganske utbredt og ikke uvanlig. Vi diskuterte dette ved middagsbordet for en stund tilbake, og da forklarte jeg at det var helt forbudt i norge å slå barna sine, selv om det var for oppdragelsen sin skyld. De likte ikke helt ordet "slå", det var jo ikke det samme som å slå barna sine, også er det bare for de minste som ikke skjønner på noen annen måte. Jeg prøvde så godt som mulig å skjule min store uenighet i denne diskusjonen, jeg har (heldivis) null erfaring med hvordan slik "fessing" foregår, og kan jo faktisk ikke uttale meg så veldig sterkt om det. Men det jeg HAR erfaring med er en barndom helt fri for noen som helst vold. En oppdragelse der foreldre har hylt og skreket, men aldri rørt meg med en finger, de har forklart med ord HVORFOR dette er galt. Dersom mine vertsbrødre bryter en regel er de redde for å at foreldrene skal finne det ut, og de føler det som om de har vunnet noe dersom foreldrene ikke skjønner det. Det er som om det ikke er farlig så lenge de slipper straffen. Når jeg bryter en regel får jeg dårlig samvittighet, jeg blir lei meg inni meg fordi jeg vet at mine foreldre blir skuffet over meg, og jeg vil ikke synke i deres øyne. For meg er det ikke å vinne hvis de ikke finner ut av det, i motsetning til mine vertsbrødre som tenker "jess, mamma kjeftet ikke på meg". Kanskje vi nordmenn blir oppdratt til å bli pyser, kanskje er vi bløte som ikke tåler noen slag på rumpa - men jeg mener nå at å kunne se tilbake på min oppvekst (og gudene skal vite at jeg ikke alltid har vært noen engel) uten å huske at min mor eller far har brukt vold mot meg, er noe som gjør meg veldig glad og sikker inni meg. Jeg vet ikke med dere - det er kanskje bare meg som er oversensitiv.
Uansett, grunnen til at jeg sitter og funderer på alt dette herre er fordi denne uken har vært en litt dramatisk en. Tirsdag fikk en av mine eldste lillebrødre med seg et "mot" (lapp fra læreren) med hjem der det stod skrevet at han trodde han var kongen i klassen, at han var frekk og ikke konsentrerte seg i timen. Gjett om det ble baluba! V.mor og v.far kjeftet og smelte under hele middagen, men heldigvis holdt krangelen passende nivå og selv om Louis satt og gråt så fikk jeg ikke videre vondt inni meg - det er jo normalt å få kjeft når læreren skriver noe sånt i boka di..
I dag derimot kom v.mor, Louis, Paul (den andre tvillingen) og Hugo (minstemann) hjem sånn lit før seks. Stemningen var visst ikke helt på topp, så etter å ha skravlet litt med vertsmor spurte je Hugo hva som foregikk med alle guttene. Han fortalte at det hadde vært masse slåsse-drama på skolen (men det er helt vanlig), og at Louis - som hadde forsvart lillebroren sin -hadde blitt kjeftet på av læreren for så å svare frekt tilbake. Han ble da "puni" og måtte spise alene i kantina (det synes nå jeg er en ganske streng straff da). Men det var visst ikke nok, for vertsmor hadde visst kjeftet ganske heftig i løpet av bilturen - også forståelig. Men så.. Plutselig kommer vertsfar a.k.a. Sjefen i Huset hjem. Jeg hører han trampe opp trappa og sier muntert "Salut! Ca va?" for så uten å vente på svar bryte ut at jeg fikk 10/10 og 8/10 i spansken i dag. Han sier muntert nok at det er jo kjempebra, for så å gå inn på rommet til Louis og lukke døra etter seg. Nå visste ikke jeg hvor jeg skulle gjøre av meg, for rommet mitt er vegg i vegg med Louis sitt, og huset er veldig lytt. Jeg følte derfor da jeg hørte vertsfar sine rasende brøl at det var med passende å gå ned på kjøkkenet - oppdragelsen her i huset har jeg INGENTING med, og hvis jeg blir for mye innblandet klarer ikke jeg å skjule min uenighet. Det hadde ingen hensikt, fordi jeg rakk å høre nesten alt; "alors?!alors?! vil du ha vold?! jeg skal vise deg vold jeg, når skal du lære å slutte å være frekk mot voksne?" Deretter hørte jeg Louis som begynte å grine; jeg VET ikke om vertsfar slo ham, men jeg er nokså sikker på det. Dessuten kom en forferdet Paul til meg etterpå og sa at "pappa slo Louis!".
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver ned dette, det har jo egentlig ingen hensikt utenom at folk som leser det vil tenke "ånei, uff, så fælt!". Jeg kan ikke gjøre noe med det uansett. JEG, den lille, uvitende, blåøyde (ikke bokstavelig talt - jeg har jo brune øyne) norske jenta kan ikke flytte noen berg. Dessuten, om jeg hadde kunnet så har jeg ingen rett. Det er jo forskjellig fra kultur til kultur - det går ikke an å si hva som er rett eller galt, og i så fall hvor grensen går. Men personlig mener jeg at når man trekker inn uskyldig "fessing" i oppdragelsen blir plutselig grensen til hva som er "fessing" og hva som er direkte vold veldig uklar. Nå har det seg sånn at min vertsfar er en skikkelig fyr, sikkert en mye bedre far enn de fleste nordmenn, så ikke tro at han er noen sånn grusom mann som slår barna sine ved enhver anledning; det er IKKE sant. Han synes vi nordmenn har noen rare syn på oppdragelsen også, og han ville aldri funnet på å "slå" barna sine - for ham er "fessing" noe helt annet.
Men jeg kjenner jeg blir så sint og lei meg inni meg når jeg ser 9 år gamle Louis tørke tårene vekk fra et steinansikt som hverken viser frykt eller sorg - bare innbitt sinne. Jeg tror franskmenn lærer barna sine å bli voksne for fort, men det er nå bare en uvitende, bløt, nordkvinne sin mening.
Ok, merkelig overskrift, men jeg var nettopp vitne til en episode som jeg synes virkelig godt viser noen av de ekstreme kulturforskjellene her og hjemme.
Jeg har før fått intrykket av at franskmenn har en litt "hardere" oppdragelse enn vi har i norge. Jeg skal ikke utnevne meg selv som noen ekspert på fransk oppdragelse, men det mini-lille inntrykket jeg har fått her er i alle fall at "fessing" (å slå barna på rumpa) er ganske utbredt og ikke uvanlig. Vi diskuterte dette ved middagsbordet for en stund tilbake, og da forklarte jeg at det var helt forbudt i norge å slå barna sine, selv om det var for oppdragelsen sin skyld. De likte ikke helt ordet "slå", det var jo ikke det samme som å slå barna sine, også er det bare for de minste som ikke skjønner på noen annen måte. Jeg prøvde så godt som mulig å skjule min store uenighet i denne diskusjonen, jeg har (heldivis) null erfaring med hvordan slik "fessing" foregår, og kan jo faktisk ikke uttale meg så veldig sterkt om det. Men det jeg HAR erfaring med er en barndom helt fri for noen som helst vold. En oppdragelse der foreldre har hylt og skreket, men aldri rørt meg med en finger, de har forklart med ord HVORFOR dette er galt. Dersom mine vertsbrødre bryter en regel er de redde for å at foreldrene skal finne det ut, og de føler det som om de har vunnet noe dersom foreldrene ikke skjønner det. Det er som om det ikke er farlig så lenge de slipper straffen. Når jeg bryter en regel får jeg dårlig samvittighet, jeg blir lei meg inni meg fordi jeg vet at mine foreldre blir skuffet over meg, og jeg vil ikke synke i deres øyne. For meg er det ikke å vinne hvis de ikke finner ut av det, i motsetning til mine vertsbrødre som tenker "jess, mamma kjeftet ikke på meg". Kanskje vi nordmenn blir oppdratt til å bli pyser, kanskje er vi bløte som ikke tåler noen slag på rumpa - men jeg mener nå at å kunne se tilbake på min oppvekst (og gudene skal vite at jeg ikke alltid har vært noen engel) uten å huske at min mor eller far har brukt vold mot meg, er noe som gjør meg veldig glad og sikker inni meg. Jeg vet ikke med dere - det er kanskje bare meg som er oversensitiv.
Uansett, grunnen til at jeg sitter og funderer på alt dette herre er fordi denne uken har vært en litt dramatisk en. Tirsdag fikk en av mine eldste lillebrødre med seg et "mot" (lapp fra læreren) med hjem der det stod skrevet at han trodde han var kongen i klassen, at han var frekk og ikke konsentrerte seg i timen. Gjett om det ble baluba! V.mor og v.far kjeftet og smelte under hele middagen, men heldigvis holdt krangelen passende nivå og selv om Louis satt og gråt så fikk jeg ikke videre vondt inni meg - det er jo normalt å få kjeft når læreren skriver noe sånt i boka di..
I dag derimot kom v.mor, Louis, Paul (den andre tvillingen) og Hugo (minstemann) hjem sånn lit før seks. Stemningen var visst ikke helt på topp, så etter å ha skravlet litt med vertsmor spurte je Hugo hva som foregikk med alle guttene. Han fortalte at det hadde vært masse slåsse-drama på skolen (men det er helt vanlig), og at Louis - som hadde forsvart lillebroren sin -hadde blitt kjeftet på av læreren for så å svare frekt tilbake. Han ble da "puni" og måtte spise alene i kantina (det synes nå jeg er en ganske streng straff da). Men det var visst ikke nok, for vertsmor hadde visst kjeftet ganske heftig i løpet av bilturen - også forståelig. Men så.. Plutselig kommer vertsfar a.k.a. Sjefen i Huset hjem. Jeg hører han trampe opp trappa og sier muntert "Salut! Ca va?" for så uten å vente på svar bryte ut at jeg fikk 10/10 og 8/10 i spansken i dag. Han sier muntert nok at det er jo kjempebra, for så å gå inn på rommet til Louis og lukke døra etter seg. Nå visste ikke jeg hvor jeg skulle gjøre av meg, for rommet mitt er vegg i vegg med Louis sitt, og huset er veldig lytt. Jeg følte derfor da jeg hørte vertsfar sine rasende brøl at det var med passende å gå ned på kjøkkenet - oppdragelsen her i huset har jeg INGENTING med, og hvis jeg blir for mye innblandet klarer ikke jeg å skjule min uenighet. Det hadde ingen hensikt, fordi jeg rakk å høre nesten alt; "alors?!alors?! vil du ha vold?! jeg skal vise deg vold jeg, når skal du lære å slutte å være frekk mot voksne?" Deretter hørte jeg Louis som begynte å grine; jeg VET ikke om vertsfar slo ham, men jeg er nokså sikker på det. Dessuten kom en forferdet Paul til meg etterpå og sa at "pappa slo Louis!".
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver ned dette, det har jo egentlig ingen hensikt utenom at folk som leser det vil tenke "ånei, uff, så fælt!". Jeg kan ikke gjøre noe med det uansett. JEG, den lille, uvitende, blåøyde (ikke bokstavelig talt - jeg har jo brune øyne) norske jenta kan ikke flytte noen berg. Dessuten, om jeg hadde kunnet så har jeg ingen rett. Det er jo forskjellig fra kultur til kultur - det går ikke an å si hva som er rett eller galt, og i så fall hvor grensen går. Men personlig mener jeg at når man trekker inn uskyldig "fessing" i oppdragelsen blir plutselig grensen til hva som er "fessing" og hva som er direkte vold veldig uklar. Nå har det seg sånn at min vertsfar er en skikkelig fyr, sikkert en mye bedre far enn de fleste nordmenn, så ikke tro at han er noen sånn grusom mann som slår barna sine ved enhver anledning; det er IKKE sant. Han synes vi nordmenn har noen rare syn på oppdragelsen også, og han ville aldri funnet på å "slå" barna sine - for ham er "fessing" noe helt annet.
Men jeg kjenner jeg blir så sint og lei meg inni meg når jeg ser 9 år gamle Louis tørke tårene vekk fra et steinansikt som hverken viser frykt eller sorg - bare innbitt sinne. Jeg tror franskmenn lærer barna sine å bli voksne for fort, men det er nå bare en uvitende, bløt, nordkvinne sin mening.
torsdag 14. januar 2010
Det er ikke alltid så lett å komme på en overskrift..
Neidasåe, jeg så nettopp på en video som min herlige Tora hadde laget og lagt ut på Face. AKK, (eller Hélas som vi sier på godt fransk) som jeg savner dere nesoddinger <3
I dag hadde jeg bare utrolige TRE timer på skolen (fra kl 9 til 12), og i morgen har ejg kun fantastiske TO timer (kl 1 til 3) :) Livet er skjønt når det ikke finnes noe som heter vikarer.
Jeg føler at utveksling (i mitt tilfelle) er ordtaket "hell i uhell" bare byttet om med ordene "godt i vondt". Altså, jeg har hatt det ganske så vanskelig, for å ikke si slitsomt, i perioden før jul. Nå går det bedre - MYE bedre heldigvis, men i dag var en sånn deppe-trist-drittdag; slik som 70% av dagene før jul var.
Ville jeg dratt tilbake i tid og heller blitt på nesodden hvis jeg kunne?
Jeg tror ikke det. Jeg har nemlig lært så sinnsvakt mye om meg selv her nede! Det er som et sånt bli-kjent-med-deg-selv veldig intensivt kurs som du ikke slipper ut av uansett hvor mye du vil. Du blir liksom tvunget til å lære deg selv bedre å kjenne, både på godt og på vondt. Jeg har blandt annet lært at jeg takler stress ekstremt dårlig - kroppen min blir syk av det. Jeg stresser for mye, uten at jeg er klar over det en gang! Jeg kan sitte og se på tv og oppdage at ryggen min er helt anspent, eller at jeg ikke puster med hele magen (slik som man skal, det har jeg lært på yoga'n nemlig!), men bare med den øverste delen av brystet.
Men nok om det, disse lærdommene er mer interessante for meg selv egentlig, jeg skal ikke drive å skrive dem ned, men her er et par rare fakta om franskmenn:
- De kysser hverandre faktisk en gang på hvert kinn HVER gang de møtes. Jeg tuller ikke, i gangene på skolen er det lang kø fordi alle skal kysses på kinnene.
- De er livredde snø; de sperrer seg inne i husene sine bare det daler ned 5 fnugg.
- De er redde for å bevege seg, de kjører bil OVER ALT! Vertsmor vil alltid kjøre meg til dansing, selv om det bare er 10 minutter å gå..
- De er faktisk skikkelige kunstneriske! Når vi var på museum med klassen var alle kjeeempeinteresserte og stirret oppslukt på guiden som fortalte om fargeklatter og skyggelegning - GANSKE motsatt av de museumserfaringene jeg har hatt i norge, der alle halvsover og synes det mest spennende er godteriautomaten i inngangen.
- De tror alle i norge er blonde, høye og modelltynne. Det hjalp ikke da de så facebook bilder av mine venner, vi ER faktisk mange blondiner (selvom jeg alltid har tenkt på meg selv som brunette da..)!
- De barberer faktiskarmhulene sine, selvom ryktene sier noe annet.
- De er veldig opptatte av RESPEKT for voksne og eldre, noe som kan være bra av og til, men ikke alltid.
- Skolen er V-I-K-T-I-G. Uten god utdannelse er du zero verdt.
- De kan ikke feste.. dette har jeg erfart flere ganger.
- De spiser frokost uten tallerken
- De <3 nutella
- De drikker masse kaffe
- Ting som vi kaller "buææh" kaller de delikatesser; feks snegler, gåselever og tunge.
Jeg kommer ikke på flere.
I dag hadde jeg bare utrolige TRE timer på skolen (fra kl 9 til 12), og i morgen har ejg kun fantastiske TO timer (kl 1 til 3) :) Livet er skjønt når det ikke finnes noe som heter vikarer.
Jeg føler at utveksling (i mitt tilfelle) er ordtaket "hell i uhell" bare byttet om med ordene "godt i vondt". Altså, jeg har hatt det ganske så vanskelig, for å ikke si slitsomt, i perioden før jul. Nå går det bedre - MYE bedre heldigvis, men i dag var en sånn deppe-trist-drittdag; slik som 70% av dagene før jul var.
Ville jeg dratt tilbake i tid og heller blitt på nesodden hvis jeg kunne?
Jeg tror ikke det. Jeg har nemlig lært så sinnsvakt mye om meg selv her nede! Det er som et sånt bli-kjent-med-deg-selv veldig intensivt kurs som du ikke slipper ut av uansett hvor mye du vil. Du blir liksom tvunget til å lære deg selv bedre å kjenne, både på godt og på vondt. Jeg har blandt annet lært at jeg takler stress ekstremt dårlig - kroppen min blir syk av det. Jeg stresser for mye, uten at jeg er klar over det en gang! Jeg kan sitte og se på tv og oppdage at ryggen min er helt anspent, eller at jeg ikke puster med hele magen (slik som man skal, det har jeg lært på yoga'n nemlig!), men bare med den øverste delen av brystet.
Men nok om det, disse lærdommene er mer interessante for meg selv egentlig, jeg skal ikke drive å skrive dem ned, men her er et par rare fakta om franskmenn:
- De kysser hverandre faktisk en gang på hvert kinn HVER gang de møtes. Jeg tuller ikke, i gangene på skolen er det lang kø fordi alle skal kysses på kinnene.
- De er livredde snø; de sperrer seg inne i husene sine bare det daler ned 5 fnugg.
- De er redde for å bevege seg, de kjører bil OVER ALT! Vertsmor vil alltid kjøre meg til dansing, selv om det bare er 10 minutter å gå..
- De er faktisk skikkelige kunstneriske! Når vi var på museum med klassen var alle kjeeempeinteresserte og stirret oppslukt på guiden som fortalte om fargeklatter og skyggelegning - GANSKE motsatt av de museumserfaringene jeg har hatt i norge, der alle halvsover og synes det mest spennende er godteriautomaten i inngangen.
- De tror alle i norge er blonde, høye og modelltynne. Det hjalp ikke da de så facebook bilder av mine venner, vi ER faktisk mange blondiner (selvom jeg alltid har tenkt på meg selv som brunette da..)!
- De barberer faktiskarmhulene sine, selvom ryktene sier noe annet.
- De er veldig opptatte av RESPEKT for voksne og eldre, noe som kan være bra av og til, men ikke alltid.
- Skolen er V-I-K-T-I-G. Uten god utdannelse er du zero verdt.
- De kan ikke feste.. dette har jeg erfart flere ganger.
- De spiser frokost uten tallerken
- De <3 nutella
- De drikker masse kaffe
- Ting som vi kaller "buææh" kaller de delikatesser; feks snegler, gåselever og tunge.
Jeg kommer ikke på flere.
onsdag 13. januar 2010
Kommentarer!
Naa kan alle kommentere paa bloggen! jeg har endelig skjont aassen man fikser det :P saa det er bare aa skrive i vei folkens <3
Det SNOOOR (med en bokstav som ikke eksisterer paa det franske tastaturet)
DET SNOR. det daler ned hvite flak i ett kjor. snart stopper vel bussene aa gaa, franskmenn er nemlig skikkelig pysete! Med en gang det faller 2cm sno paa bakken saa stenger alle seg inne i husene sine. Pingler.
Naa har jeg egentlig time, men siden det er TPE saa ga vi blaffen i det. Orker ikke aa forklare hva TPE er, ejg har ikke egentlig skjont det selv :P
<3
Naa har jeg egentlig time, men siden det er TPE saa ga vi blaffen i det. Orker ikke aa forklare hva TPE er, ejg har ikke egentlig skjont det selv :P
<3
torsdag 7. januar 2010
Torsdagslatskap - et syndrom jeg har
Jeg ELSKER torsdagene! Det er helt himmelsk å slutte kl 12 og ha HELE huset for seg selv helt til kl halv seks! <3 Jeg kan spise hvor jeg vil, se på hvilken kanal jeg vil, sove hvis jeg vil - alle ting jeg gjør hjemme i norge men som jeg har vendt av meg her i frankrike. Ikke misforstå, vertsfamilien har ikke nektet meg noe av dette, men du føler deg liksom frem til hva som er passende der du bor når du er en utvekslingsstudent.
Sjekk meg a! Jeg fokuserer jo bare på det positive :) jeg tror det har noe med at julen er over og at vi er i 2010. NEDTELLINGEN HAR BEGYNT! Men jeg koser meg.
Anna Maria drar desverre den 5. februar (mamma sin bursdag, og faktisk også en som heter Marie i klassen), og det er trist. Først og fremst er det trist fordi jeg mister en kjempegod venninne - aner ikke når jeg ser henne igjen, jeg pleier jo ikke akkurat ta helgeturer til tyskland.. Men det er også trist for henne selv. Selvfølgelig er hun superglad for å komme hjem til alle venninnene sine, familien sin osv, men jeg tror likevel hun går glipp av det beste.
Anna - vi har vært gjennom det værste, det er nå det blir bra. Vi har blitt ledd av på kafeer av våre rare aksenter og folk som ikke skjønner hvorfor vi ikke snakker vårt eget språk (nå vet jo ikke de at jeg ikke kan tysk og hun ikke norsk), vi har grått sammen, vi har forbannet dette kjedelige kalde landet som bare bryr seg om skole, vi har festet (veldig med måte da) sammen, vi har ledd masse, vi har gitt søren i skolen, vi har stresset over skolen (mest meg da, jeg blir så lett stresset - noe som er veldig irriterende etter som du alltid får bedre karakterer enn meg), du har lært meg tysk og jeg har lært deg norsk (ikke bra nok til at du kan lese dette da), og vi har blitt kjeftet på av Mdme Wattebled (mest deg, moahaha), du har kjeftet på meg når jeg kaster tyggis på bakken (det forurenser jo), og jeg har kjeftet på deg når du irriterer meg.
Jeg kommer til å savne deg!
Men jeg gleder meg littegrann også, for Anna Maria er nemlig SUPER med brev! Hun sender sånn 40 stk hver dag - ikke skjønner jeg åssen hun har tid til det - og mottar like mange. Så hr hun lovet å sende meg masse brev og bilder, og det er faktisk superhyggelig å få når man er borte!
Ellers så var det ettellerannet jeg hadde kjempelyst til å skrive ned, men hver eneste gang jeg setter meg ned foran pcen glemmer jeg det.. Sikkert flere som kjenner til den følelsen.
JO, min søtesTE lillebror (men desverre han som er mest uheldig med utseende) har skrevet en bok. Jeg fikk lese den, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg gjorde det. Historien handlet nemlig om en gutt som ble ertet på skolen fordi han hadde så krøllete hår (paul har nemlig veeeldig fint langt krøllete hår). Så fikk gutten gå til frisøren og klippe seg, etterpå fikk han en venn. Da jeg var ferdig å lese spurte jeg forsiktig om gutten kanskje hadde det litt som han selv (paul har nemlig nettopp klippet seg)? Og paul sa at, ja, fordi visste jeg at av og til kunne forfattere bruke egenopplevede historier i fortellinger? Jeg svarte at ja, det visste jeg og jeg synes det var superbra skrevet. Så ville han gi meg boken, men jeg fikk han til å spare den - jeg av alle mennesker vet hvor gøy (av og til grusomt .. "PICZO") det er å lese det man har skrevet tidligere.
I dag fikk jeg en søt lapp av min vertsmor: "bon courage pour le bac blanc aujourd'hui :) Bisous, Patricia!", dvs lykke til på bac blank i dag! Det var litt koselig å få kl 6:15 om morgenen når resten av huset sover :)
Visste dere forresten av franskmenn spiser frokost uten tallerken?! Jeg kom på nå at det faktisk ikke er så normalt i norge. De bruker en skål som de har varm melk oppi (ofte med nesquick ogsp) hvos de dypper brød med nutella (SA jeg usunt?!). Men altså ingen tallerken.
Beklager at jeg skriver så tullete, men det er faktisk ikke obligatorisk å lese :)
Jeg lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor? hmm.. Nesten alle i klassen min her vet det :O det er bare jeg som ikke har den fjerneste anelse :P Og ALLE spør.. "hvorfor kom du til frankrike, er det fordi du vil gjøre noe spesielt senere?", "ånei, du vet ikke? jamen hva vil du studere da?", "ok, jamen du har jo tid på deg.. hvor gammel er du igjen? SNART ATTEN? jaja..du har jo tid.. forsåvidt"
Tilogmed vertsbrødrene mine vet hva de skal bli - alle leger! suprise suprise..
Jeg liker å ha kalender helt til sommeren :D mamma syntes nemlig det var så artig å sende dikt via sms hver morgen, så hun stoppet ikke med julaften <3
Sjekk meg a! Jeg fokuserer jo bare på det positive :) jeg tror det har noe med at julen er over og at vi er i 2010. NEDTELLINGEN HAR BEGYNT! Men jeg koser meg.
Anna Maria drar desverre den 5. februar (mamma sin bursdag, og faktisk også en som heter Marie i klassen), og det er trist. Først og fremst er det trist fordi jeg mister en kjempegod venninne - aner ikke når jeg ser henne igjen, jeg pleier jo ikke akkurat ta helgeturer til tyskland.. Men det er også trist for henne selv. Selvfølgelig er hun superglad for å komme hjem til alle venninnene sine, familien sin osv, men jeg tror likevel hun går glipp av det beste.
Anna - vi har vært gjennom det værste, det er nå det blir bra. Vi har blitt ledd av på kafeer av våre rare aksenter og folk som ikke skjønner hvorfor vi ikke snakker vårt eget språk (nå vet jo ikke de at jeg ikke kan tysk og hun ikke norsk), vi har grått sammen, vi har forbannet dette kjedelige kalde landet som bare bryr seg om skole, vi har festet (veldig med måte da) sammen, vi har ledd masse, vi har gitt søren i skolen, vi har stresset over skolen (mest meg da, jeg blir så lett stresset - noe som er veldig irriterende etter som du alltid får bedre karakterer enn meg), du har lært meg tysk og jeg har lært deg norsk (ikke bra nok til at du kan lese dette da), og vi har blitt kjeftet på av Mdme Wattebled (mest deg, moahaha), du har kjeftet på meg når jeg kaster tyggis på bakken (det forurenser jo), og jeg har kjeftet på deg når du irriterer meg.
Jeg kommer til å savne deg!
Men jeg gleder meg littegrann også, for Anna Maria er nemlig SUPER med brev! Hun sender sånn 40 stk hver dag - ikke skjønner jeg åssen hun har tid til det - og mottar like mange. Så hr hun lovet å sende meg masse brev og bilder, og det er faktisk superhyggelig å få når man er borte!
Ellers så var det ettellerannet jeg hadde kjempelyst til å skrive ned, men hver eneste gang jeg setter meg ned foran pcen glemmer jeg det.. Sikkert flere som kjenner til den følelsen.
JO, min søtesTE lillebror (men desverre han som er mest uheldig med utseende) har skrevet en bok. Jeg fikk lese den, og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg gjorde det. Historien handlet nemlig om en gutt som ble ertet på skolen fordi han hadde så krøllete hår (paul har nemlig veeeldig fint langt krøllete hår). Så fikk gutten gå til frisøren og klippe seg, etterpå fikk han en venn. Da jeg var ferdig å lese spurte jeg forsiktig om gutten kanskje hadde det litt som han selv (paul har nemlig nettopp klippet seg)? Og paul sa at, ja, fordi visste jeg at av og til kunne forfattere bruke egenopplevede historier i fortellinger? Jeg svarte at ja, det visste jeg og jeg synes det var superbra skrevet. Så ville han gi meg boken, men jeg fikk han til å spare den - jeg av alle mennesker vet hvor gøy (av og til grusomt .. "PICZO") det er å lese det man har skrevet tidligere.
I dag fikk jeg en søt lapp av min vertsmor: "bon courage pour le bac blanc aujourd'hui :) Bisous, Patricia!", dvs lykke til på bac blank i dag! Det var litt koselig å få kl 6:15 om morgenen når resten av huset sover :)
Visste dere forresten av franskmenn spiser frokost uten tallerken?! Jeg kom på nå at det faktisk ikke er så normalt i norge. De bruker en skål som de har varm melk oppi (ofte med nesquick ogsp) hvos de dypper brød med nutella (SA jeg usunt?!). Men altså ingen tallerken.
Beklager at jeg skriver så tullete, men det er faktisk ikke obligatorisk å lese :)
Jeg lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor? hmm.. Nesten alle i klassen min her vet det :O det er bare jeg som ikke har den fjerneste anelse :P Og ALLE spør.. "hvorfor kom du til frankrike, er det fordi du vil gjøre noe spesielt senere?", "ånei, du vet ikke? jamen hva vil du studere da?", "ok, jamen du har jo tid på deg.. hvor gammel er du igjen? SNART ATTEN? jaja..du har jo tid.. forsåvidt"
Tilogmed vertsbrødrene mine vet hva de skal bli - alle leger! suprise suprise..
Jeg liker å ha kalender helt til sommeren :D mamma syntes nemlig det var så artig å sende dikt via sms hver morgen, så hun stoppet ikke med julaften <3
Snart helg!
I dag hadde jeg Bac Blanc (det er som en tentamen) i Fransk Litteratur!
..
Jeg kan trygt si at det gikk NOKSÅ dårlig. Det var supervanskelig, temaet var poesi og vi måtte først skrive en "corpus" (samling) av alle diktene vi hadde fått (ca 1 side, jeg skrev 3/4), og deretter kunne vi velge mellom tre oppgaver. Den første delen av oppgaven gikk helt ok, dvs av 4 poeng håper jeg sterkt på 1.5 eller 2. Men så kom det bare dusteoppgaver å velge mellom! Oppgave nr. 1 var å skrive en "commentaire" til et av diktene, noe som vi har gjort flere ganger med klassen og jeg har fått de supre karakterene 5 av 20 og 4.5 av 20.. Det ble likevel til at jeg valgte den oppgaven, for nr. 2 var å skrive en "ditation" (hva i søren er det liksom?) og oppg. 3 var "invention", dvs noe du finner på selv. I norge velger jeg praktisk talt alltid oppgaven med invention, men her måtte du skrive et ekstrakt fra en autobiografi til en venn av en dikter som er kjent.. Snork. Jaja, får jeg over 5 så har jeg strøket (10 er ståkarakter), men superfornøyd! :)
Så er det ENDELIG snart helg igjen! Jeg er allerede møkk lei av skolen, selvom den begynte mandag. Man kan vel si det er syndromet med den franske skolen, det er så absolutt for mye av det "gode". Uansett så teller jeg ned dagene til ferien i februar - jeg har TO uker ferie, jeg, så æddabædda :) Den første uken vet jeg ikke hva jeg skal, men jeg har vilt lyst til å catche up med noen av de andre PIE-studentene hvis det hadde vist seg mulig (spesielt min norske venninne Nathalie!). Den andre uka skal vi til Sveits (eller på grensen da) og stå på ski! Det gleder jeg meg til, for her er det riktig nok kaldt, men det blir liksom ikke noen skigåing på disse to centimetrene med snø vi har..
Jeg savner norge, men ikke kulden :D <3
..
Jeg kan trygt si at det gikk NOKSÅ dårlig. Det var supervanskelig, temaet var poesi og vi måtte først skrive en "corpus" (samling) av alle diktene vi hadde fått (ca 1 side, jeg skrev 3/4), og deretter kunne vi velge mellom tre oppgaver. Den første delen av oppgaven gikk helt ok, dvs av 4 poeng håper jeg sterkt på 1.5 eller 2. Men så kom det bare dusteoppgaver å velge mellom! Oppgave nr. 1 var å skrive en "commentaire" til et av diktene, noe som vi har gjort flere ganger med klassen og jeg har fått de supre karakterene 5 av 20 og 4.5 av 20.. Det ble likevel til at jeg valgte den oppgaven, for nr. 2 var å skrive en "ditation" (hva i søren er det liksom?) og oppg. 3 var "invention", dvs noe du finner på selv. I norge velger jeg praktisk talt alltid oppgaven med invention, men her måtte du skrive et ekstrakt fra en autobiografi til en venn av en dikter som er kjent.. Snork. Jaja, får jeg over 5 så har jeg strøket (10 er ståkarakter), men superfornøyd! :)
Så er det ENDELIG snart helg igjen! Jeg er allerede møkk lei av skolen, selvom den begynte mandag. Man kan vel si det er syndromet med den franske skolen, det er så absolutt for mye av det "gode". Uansett så teller jeg ned dagene til ferien i februar - jeg har TO uker ferie, jeg, så æddabædda :) Den første uken vet jeg ikke hva jeg skal, men jeg har vilt lyst til å catche up med noen av de andre PIE-studentene hvis det hadde vist seg mulig (spesielt min norske venninne Nathalie!). Den andre uka skal vi til Sveits (eller på grensen da) og stå på ski! Det gleder jeg meg til, for her er det riktig nok kaldt, men det blir liksom ikke noen skigåing på disse to centimetrene med snø vi har..
Jeg savner norge, men ikke kulden :D <3
tirsdag 5. januar 2010
De som tror at jula varer helt til påske aner ikke hva de babler om.
Nemlig. Jula er over - desverre. Det er nå de selger tørre julekaker på Carrefour til halv pris, det er nå juledekorasjonene blir tatt ned (bortsett fra hos han ene naboen som insisterer på å la blå-rød-grønne julelys bli hengende utenpå hele huset), det er nå du må karre deg opp klokken halv syv hver morgen for å rekke bussen, og det er nå du ikke lenger kan unngå speilet i gangen som viser at "den lille julevekta" faktisk er riktig så synelig. Og du må slutte å bruke unnskyldningen: "det er jo JUL".
Jeg hater etter-julstiden..
MEN, det var faktisk ganske så koselig å komme tilbake på skolen! Se igjen alle de koselige ansiktene man ikke hadde sett på kjempelenge. Det ble forsåvidt en ganske dramatisk gjenforening, her i Frankrike er det DRAMA skal jeg si dere! hele tiden.
En liten oppsummering av første skoledag:
- Clementine måtte ta graviditetstest (hun var heldigvis ikke gravid, ikke at jeg tror hun trodde var det - DRAMA)
- Jeg hørte på Louise skjelle ut kjæresten sin sånn ca 5 ganger på tlf - helt rasende. Han ble kalt "connard" og "idiot" (det siste forstår dere vel), og den siste setningen hørtes noe slik ut: "laisse tomber! tu es chiant, tu le sais?! Dégage, tu me dégoût connard de merde". (jeg har ikke så lyst til å oversette).
- Claire hadde barbert bort øyenbrynene sine.. Nå tegner hun streker i stedet. Alle som har sett en viss fjortiss vi alle kjenner vet at det skjeldent er særlig pent.
- Vi skal på museum på lørdag! Jippi! (det er i steden for fransk altså, og ALT er bedre enn fransk med Mdme Wattebled)
- Jeg har Bac Blanc (skriftlig eksamen i fransk litteratur) på TORSDAG. DENNE torsdagen. Gulp.
- I kantinen spiste vi ihjelkokt fisk; som vanlig.
- Jeg kan ENDELIG laste ned nye sanger på Ipoden :D WHOHO!
Jaja, ønsk meg lykke til på torsdag og før dere vet ord av det står jeg hjemme igjen! Dette går så fort atte, jeg tror all julematen (dvs. foie gras, snegler og østers - de siste er forresten LEVENDE når man spiser dem! Visste dere det?! INGEN sa det til meg før ETTERPÅ. Degeuelase!) ga meg en masse positivitet og ny energi :) Vive la France! Snart er jeg heime att!
Jeg hater etter-julstiden..
MEN, det var faktisk ganske så koselig å komme tilbake på skolen! Se igjen alle de koselige ansiktene man ikke hadde sett på kjempelenge. Det ble forsåvidt en ganske dramatisk gjenforening, her i Frankrike er det DRAMA skal jeg si dere! hele tiden.
En liten oppsummering av første skoledag:
- Clementine måtte ta graviditetstest (hun var heldigvis ikke gravid, ikke at jeg tror hun trodde var det - DRAMA)
- Jeg hørte på Louise skjelle ut kjæresten sin sånn ca 5 ganger på tlf - helt rasende. Han ble kalt "connard" og "idiot" (det siste forstår dere vel), og den siste setningen hørtes noe slik ut: "laisse tomber! tu es chiant, tu le sais?! Dégage, tu me dégoût connard de merde". (jeg har ikke så lyst til å oversette).
- Claire hadde barbert bort øyenbrynene sine.. Nå tegner hun streker i stedet. Alle som har sett en viss fjortiss vi alle kjenner vet at det skjeldent er særlig pent.
- Vi skal på museum på lørdag! Jippi! (det er i steden for fransk altså, og ALT er bedre enn fransk med Mdme Wattebled)
- Jeg har Bac Blanc (skriftlig eksamen i fransk litteratur) på TORSDAG. DENNE torsdagen. Gulp.
- I kantinen spiste vi ihjelkokt fisk; som vanlig.
- Jeg kan ENDELIG laste ned nye sanger på Ipoden :D WHOHO!
Jaja, ønsk meg lykke til på torsdag og før dere vet ord av det står jeg hjemme igjen! Dette går så fort atte, jeg tror all julematen (dvs. foie gras, snegler og østers - de siste er forresten LEVENDE når man spiser dem! Visste dere det?! INGEN sa det til meg før ETTERPÅ. Degeuelase!) ga meg en masse positivitet og ny energi :) Vive la France! Snart er jeg heime att!
lørdag 2. januar 2010
Olsenbanden på fransk tv!
Gjett hva som dukket opp på fransk tv forleden dag da? Nå har jeg jo forsåvidt røpet det i overskriften, men "la bande de Olsen" (under vann) med alle de gode gamle guttene: egon, benny og kjell gikk altså på tv! Ganske utrolig - men sant.
fredag 1. januar 2010
GODT NYTTÅR 2010!
Ok, godt nyttår alle sammen! Bon nouvel an!
I går kom Ylva til meg for å feire nyttårsaften med meg, slik at vi begge slapp å sitte alene hjemme med vertsfamilien den eneste nyttårsaftenen vi får i frankrike. Så jeg hadde snakket med Hamza, en fransk gutt som var ett år i sverige på utveksling og snakker flytende svensk, og han hadde besøk av en svensk jente + en tysk gutt. De skulle på fest i Douai og han sa at selvfølgelig kunne jo jeg og ylva være med, noe som reddet meg veldig fordi det var ikke særlig mange festmuligheter å velge mellom. Det var i alle fall superkoselig, alle var dødshyggelige og syntes det var kjempegøy med utvekslingsstudenter. Men jeg måtte jo selvfølgelig gjøre brakentree da, gjett hvem som (etter å ha lagt opp jakkene og veskene i overetagen) klarte å tryne ned HELE den stupbratte, smale trappen med sine høye hæler? Jo -jeg. DØDSflaut, for ikke å si SYKT vondt. I dag morges da jeg våknet opp hadde jeg en svær, blå-rød kul på det høyre låret, den høyre leggen er helt skrapt opp, og jeg har kjempevondt i den høyre skulderen pluss bakdelen av ryggen. Kort sagt har jeg PAIN i hele den høyre siden av kroppen - men det var verdt det da :D Vi smelte på "Botten Anna", og madcon og da klokken skrek tolv skrek alle "vive la norvege et la suede", så det var jo ganske artig.
Nå er jeg trøtt, sov ikke så masse i natt.
MEN - nå begynner nedtellingen på ordentlig :D SNART KOMMER JEG HJEM!
<3
I går kom Ylva til meg for å feire nyttårsaften med meg, slik at vi begge slapp å sitte alene hjemme med vertsfamilien den eneste nyttårsaftenen vi får i frankrike. Så jeg hadde snakket med Hamza, en fransk gutt som var ett år i sverige på utveksling og snakker flytende svensk, og han hadde besøk av en svensk jente + en tysk gutt. De skulle på fest i Douai og han sa at selvfølgelig kunne jo jeg og ylva være med, noe som reddet meg veldig fordi det var ikke særlig mange festmuligheter å velge mellom. Det var i alle fall superkoselig, alle var dødshyggelige og syntes det var kjempegøy med utvekslingsstudenter. Men jeg måtte jo selvfølgelig gjøre brakentree da, gjett hvem som (etter å ha lagt opp jakkene og veskene i overetagen) klarte å tryne ned HELE den stupbratte, smale trappen med sine høye hæler? Jo -jeg. DØDSflaut, for ikke å si SYKT vondt. I dag morges da jeg våknet opp hadde jeg en svær, blå-rød kul på det høyre låret, den høyre leggen er helt skrapt opp, og jeg har kjempevondt i den høyre skulderen pluss bakdelen av ryggen. Kort sagt har jeg PAIN i hele den høyre siden av kroppen - men det var verdt det da :D Vi smelte på "Botten Anna", og madcon og da klokken skrek tolv skrek alle "vive la norvege et la suede", så det var jo ganske artig.
Nå er jeg trøtt, sov ikke så masse i natt.
MEN - nå begynner nedtellingen på ordentlig :D SNART KOMMER JEG HJEM!
<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)
