Pyseoppdragelse = blautfisker = nordmenn .. ?

Dagens sang: Où je vais - Amel Bent (bør høres på, den er veldig fin selvom man ikke skjønner teksten!)

Ok, merkelig overskrift, men jeg var nettopp vitne til en episode som jeg synes virkelig godt viser noen av de ekstreme kulturforskjellene her og hjemme.
Jeg har før fått intrykket av at franskmenn har en litt "hardere" oppdragelse enn vi har i norge. Jeg skal ikke utnevne meg selv som noen ekspert på fransk oppdragelse, men det mini-lille inntrykket jeg har fått her er i alle fall at "fessing" (å slå barna på rumpa) er ganske utbredt og ikke uvanlig. Vi diskuterte dette ved middagsbordet for en stund tilbake, og da forklarte jeg at det var helt forbudt i norge å slå barna sine, selv om det var for oppdragelsen sin skyld. De likte ikke helt ordet "slå", det var jo ikke det samme som å slå barna sine, også er det bare for de minste som ikke skjønner på noen annen måte. Jeg prøvde så godt som mulig å skjule min store uenighet i denne diskusjonen, jeg har (heldivis) null erfaring med hvordan slik "fessing" foregår, og kan jo faktisk ikke uttale meg så veldig sterkt om det. Men det jeg HAR erfaring med er en barndom helt fri for noen som helst vold. En oppdragelse der foreldre har hylt og skreket, men aldri rørt meg med en finger, de har forklart med ord HVORFOR dette er galt. Dersom mine vertsbrødre bryter en regel er de redde for å at foreldrene skal finne det ut, og de føler det som om de har vunnet noe dersom foreldrene ikke skjønner det. Det er som om det ikke er farlig så lenge de slipper straffen. Når jeg bryter en regel får jeg dårlig samvittighet, jeg blir lei meg inni meg fordi jeg vet at mine foreldre blir skuffet over meg, og jeg vil ikke synke i deres øyne. For meg er det ikke å vinne hvis de ikke finner ut av det, i motsetning til mine vertsbrødre som tenker "jess, mamma kjeftet ikke på meg". Kanskje vi nordmenn blir oppdratt til å bli pyser, kanskje er vi bløte som ikke tåler noen slag på rumpa - men jeg mener nå at å kunne se tilbake på min oppvekst (og gudene skal vite at jeg ikke alltid har vært noen engel) uten å huske at min mor eller far har brukt vold mot meg, er noe som gjør meg veldig glad og sikker inni meg. Jeg vet ikke med dere - det er kanskje bare meg som er oversensitiv.

Uansett, grunnen til at jeg sitter og funderer på alt dette herre er fordi denne uken har vært en litt dramatisk en. Tirsdag fikk en av mine eldste lillebrødre med seg et "mot" (lapp fra læreren) med hjem der det stod skrevet at han trodde han var kongen i klassen, at han var frekk og ikke konsentrerte seg i timen. Gjett om det ble baluba! V.mor og v.far kjeftet og smelte under hele middagen, men heldigvis holdt krangelen passende nivå og selv om Louis satt og gråt så fikk jeg ikke videre vondt inni meg - det er jo normalt å få kjeft når læreren skriver noe sånt i boka di..
I dag derimot kom v.mor, Louis, Paul (den andre tvillingen) og Hugo (minstemann) hjem sånn lit før seks. Stemningen var visst ikke helt på topp, så etter å ha skravlet litt med vertsmor spurte je Hugo hva som foregikk med alle guttene. Han fortalte at det hadde vært masse slåsse-drama på skolen (men det er helt vanlig), og at Louis - som hadde forsvart lillebroren sin -hadde blitt kjeftet på av læreren for så å svare frekt tilbake. Han ble da "puni" og måtte spise alene i kantina (det synes nå jeg er en ganske streng straff da). Men det var visst ikke nok, for vertsmor hadde visst kjeftet ganske heftig i løpet av bilturen - også forståelig. Men så.. Plutselig kommer vertsfar a.k.a. Sjefen i Huset hjem. Jeg hører han trampe opp trappa og sier muntert "Salut! Ca va?" for så uten å vente på svar bryte ut at jeg fikk 10/10 og 8/10 i spansken i dag. Han sier muntert nok at det er jo kjempebra, for så å gå inn på rommet til Louis og lukke døra etter seg. Nå visste ikke jeg hvor jeg skulle gjøre av meg, for rommet mitt er vegg i vegg med Louis sitt, og huset er veldig lytt. Jeg følte derfor da jeg hørte vertsfar sine rasende brøl at det var med passende å gå ned på kjøkkenet - oppdragelsen her i huset har jeg INGENTING med, og hvis jeg blir for mye innblandet klarer ikke jeg å skjule min uenighet. Det hadde ingen hensikt, fordi jeg rakk å høre nesten alt; "alors?!alors?! vil du ha vold?! jeg skal vise deg vold jeg, når skal du lære å slutte å være frekk mot voksne?" Deretter hørte jeg Louis som begynte å grine; jeg VET ikke om vertsfar slo ham, men jeg er nokså sikker på det. Dessuten kom en forferdet Paul til meg etterpå og sa at "pappa slo Louis!".
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver ned dette, det har jo egentlig ingen hensikt utenom at folk som leser det vil tenke "ånei, uff, så fælt!". Jeg kan ikke gjøre noe med det uansett. JEG, den lille, uvitende, blåøyde (ikke bokstavelig talt - jeg har jo brune øyne) norske jenta kan ikke flytte noen berg. Dessuten, om jeg hadde kunnet så har jeg ingen rett. Det er jo forskjellig fra kultur til kultur - det går ikke an å si hva som er rett eller galt, og i så fall hvor grensen går. Men personlig mener jeg at når man trekker inn uskyldig "fessing" i oppdragelsen blir plutselig grensen til hva som er "fessing" og hva som er direkte vold veldig uklar. Nå har det seg sånn at min vertsfar er en skikkelig fyr, sikkert en mye bedre far enn de fleste nordmenn, så ikke tro at han er noen sånn grusom mann som slår barna sine ved enhver anledning; det er IKKE sant. Han synes vi nordmenn har noen rare syn på oppdragelsen også, og han ville aldri funnet på å "slå" barna sine - for ham er "fessing" noe helt annet.

Men jeg kjenner jeg blir så sint og lei meg inni meg når jeg ser 9 år gamle Louis tørke tårene vekk fra et steinansikt som hverken viser frykt eller sorg - bare innbitt sinne. Jeg tror franskmenn lærer barna sine å bli voksne for fort, men det er nå bare en uvitende, bløt, nordkvinne sin mening.