I morgen har jeg vært her hos vertsfamilien i én måned tror jeg. Det er en litt rar følelse, for samtidig som dagene har flydd forbi og det kjennes som om jeg nettopp forlot nesodden, virker det også som om jeg har vært her utrolig lenge. Språket begynner etter hvert å bli littegrann lettere, og hvis jeg tenker på hvor utrolig lite jeg faktisk kunne da jeg kom hit har jeg utviklet meg ganske mye. Alt går jo på fransk, untatt engelsktimene (som jeg elsker! det er deilig å være best i NOE her), og selv om jeg konstant snakker presens så er det i hvert fall mulig å gjøre seg forstått.

Folk her gisper når jeg forteller om matvanene her i Norge, tenk å spise rundt 5 måltider hver dag! De undres over hvorfor jeg ikke nærmest triller rundt.. De, som spiser hvitt brød med Nutella som de dypper i varm sjokolademelk hver morgen! Ikke akkurat en sunn start på dagen. Dessuten er ALT her dyppet i smør og strødt sukker på. Men ikke misforstå, den franske maten er også utrolig deilig! I kveld har min vertsmor en stor fest, og bordet er dekket med créme bruléer og sjokolademousser. Nam. Det er desverre ikke så heldig for meg som har skole i morgen kl 8, og må senest opp kvart over 6 for å rekke bussen.

Skolen går litt bedre etter hvert, jeg simpelthen elsker engelsktimene der engelsklæreren er utrolig snill (og utrolig flink) og har gitt meg og en tysk jente "Pride and prejudice" på både bok og film som prosjekt mens de andre løser oppgaver. Ganske deilig! Er i alle fall sikret ståkarakter i et fag. Jeg liker også historietimene nokså godt, også der er læreren veldig snill og snakker litt ekstra saaakte sånn at jeg og Anna Maria (hun tyske) skal få med oss alt. Her er nemlig skolevanene heelt annerledes enn i Norge! For eksempel har læreren RESPEKT. Du tiltaler ikke læreren "du", men "De", og "Madame" eller "Monsieur". Det har hendt mer en en gang at jeg har sagt "du" til læreren, noe som blir oppfulgt av forferdede gisp og knis fra resten av klassen. Ganske flaut.
Ellers liker jeg godt spansktimene (selv om jeg er elendig i forhold til de andre), for spansklæreren er en utrolig kjekk spansk-, italiensk-, og fransktalende eksmodel, som det går rykter om er gay. Jeg tviholder på troen om at han bare er feminin! Neida. Det går dessuten mer troverdige rykter om at han har en kone..
Jeg liker slett ikke fransktimene, har en del stygge fraser jeg har lyst til å servere fransklæreren, som desverre OGSÅ er kontaktlæreren min. Hun har nemlig ingen som helst forståelse for at det er vanskelig med språket her, babler i vei på rivende fransk, og kjefter hvis jeg ikke noterer riktig. Vi hadde en innlevering i fransk som jeg jobbet (jeg overdriver ikke) hele helgen med, og som hun nektet å sette karakter på fordi det var "urettferdig for de franske elevene". Jeg og Anna maria hadde nemlig en litt mindre omfattende oppgave en de andre, men den oppgaven var nok minst like vanskelig for oss som den andre var for de franske.
Så har jeg teater, SVT (naturfag) og fysikk og kjemi, og bittelitt matte. Mattelæreren er en stor, buldrende mann, som snøvler inn ordene og skriver som en ku - så mattematikken er litt vanskelig å skjønne, selv om det ikke har noe med oppgavene å gjøre. Dessuten liker franskmennene å gjøre det så komplisert som mulig, og her handler det om å lære alle formler utenat, ikke skjønne hva du egentlig driver med. Jeg prøvde å få mattelæreren til å forklare meg et stykke, og når jeg blir frustrert fordi at jeg ikke skjønner noe blir jeg sint, så da han skrev masse utydelig ble jeg skikkelig hissig og sa at han "fikk se til å skrive sånn at man kunne lese det!"
..
Det var vel ikke det lureste å si til en lærer, men han tok heldigvis hensyn til at jeg var "hun norske som ikke skjønner noe", og ble ikke sint.

Det sosiale går også bedre, jeg ble invitert til en fest sist helg som jeg desverre ikke kunne gå i siden jeg skulle til Paris. Det var litt kjipt siden når du takker nei blir du nok ikke invitert neste gang. Men det går lettere og lettere å snakke med folk, og jeg har blitt veldig godt kjent med Anna Maria. Jeg vil prøve å ikke bare være med henne, for hun drar i mars og det er litt kjedelig å ikke ha noen andre å være med da. Det er et helt annet samhold her enn i Norge, for her har alle et liv hver for seg etter skolen. Vi møtes om kveldene for å se en film eller noe, her gjør de ikke sånt. Skoledagene er for lange, og man bor for langt fra hverandre til å bare bli med hverandre hjem etter skolen. Dessuten er det svært få som driver med noen form for sport her! De har vel ikke tid siden det er så mye lekser. Men jeg prøver å ta meg tid til sånt, for trening gir meg energi når jeg er sliten psykisk.

Absolutt ALLE her har kjæreste. Jeg tuller ikke, det er kanskje to eller tre utenom meg og Anna Maria som ikke har kjæreste. Det gjør også at de ikke har det samme behovet for nære venner, de har jo kjærs'ten.

Jaja, selv om jeg lengter hjem masse skal jeg gjøre så mye ut av året her som mulig!

Grosse bissous, à bientôt! <3

La vie en 3 Rue Marai Mouton

Salut, mes amis!
Livet i Frankrike går fremover! Dog ikke rett frem, men en slags bølgete og humpete ferd.
Jeg har det nemlig til tider veldig fint, mens andre dager skal jeg innrømme at det er mest fristende å sende meg selv hjem i kofferten min. Nå har det seg slik at det er de små gledene som holder meg gående, det å høre Lilly Allen på radioen i dag (det minnet meg av en eller annen grunn om mine siste dager på Nesodden), å se kjære Tora på skype (desverre klikket internettet etter svært kort tid..) og å se Harry Potter 6 på kino (dubbet på fransk selvfølgelig) gjør at jeg akkurat for øyeblikket er i svært godt humør.
Trives jeg her da?
Ja. Jeg vil påstå at jeg trives. Selv om det ikke er lett å skulle tilbringe 10 mnd. i et land der du har store vansker med å gjøre deg forstått. Men jeg tror (i hvertfall håper jeg STERKT) at det snart skal løsne litt med fransken. Heldigvis merker jeg at jeg har en fremgang! Det er i dag min 15. dag her, og jeg har gjort noen ørsmå skritt i retning av å oppnå å bli forstått og forstå det franske språket.
Sosialt sett synes jeg det går ganske ok egentlig. Med unntak av språkvanskene da, det er ikke alltid like gøy å le hjertelig med de andre når noen har fortalt en vits mens du egentlig febrilsk prøver å klekke ut meningen med den i hodet. Føler meg littegranne som Joey (Friends) hver gang de andre snakker om noe avansert og han nikker alvorlig mens han egentlig ikke har den fjerneste anelse om hva de snakker om (dette er før han kjøper leksikonet om V da, selvfølgelig). Klassen min og de andre på skolen er i alle fall utrolig snille, de prøver så godt de kan å forstå de merkelig sammensatte setningene mine. Og jeg er like takknemlig hver gang de plaprer i vei til meg på fransk, uansett hvor lite jeg skjønner. Dere der hjemme - vær SNILLE med utvekslingsstudentene! Det er faktisk ikke så lett dette her.

Skal skrive så fort jeg har tid (tid er desverre en mangelvare her, dagene går mest i spising, skole, mer spising, lekser, enda mer mat og deretter å dø utslitt på sengen)!
Jeg savner dere hjemme og den norske frokosten!
<3

Alle sto og tok masse bilder av noe, så jeg ville selvfølgelig også ta bilde av den kjempefine karusellen! Så viste det seg etterpå at det ikke var karusellen de andre tok bilde av, men en kjedelig kirke som dere sikkert aldri har hørt om, Mont Martre. (Dere kan se den så vidt oppe i hjørnet av bildet hvis dere vil, selv foretrekker jeg karusellen).

Det var visst ikke lov til å ta bilder av de fine merkene og klærne i Gallerie Lafayette..

JAAA, jeg Paris var herlig. Masse fantastiske mennesker, store butikker og god sushi.

Første dag i Flers en Escrebieux

Jeg har nå ankommet min vertsfamilie i Flers en Escribieux, i Nord-Frankrike. Jeg bor i et murhus med en ganske stor hage, har en hund, en katt og en kattunge (som jeg fikk finne på navn til – Nathalie) og tre yngre brødre (Louis, Paul og Hugo).
Da jeg ankom togstasjonen i Douai var jeg ganske utslitt. Uken i Paris hadde nemlig gått til alt annet enn soving. Den siste natten etter talentshowet (Norwegian rap avec ”Pappa driter penger” og ”I know you want me” stjal showet thank you very much) tror jeg det ble så mye som to timers søvn. Vi hadde fått streng beskjed om ikke å sovne på toget, da dette kunne føre til at man kom på totalt villspor i Frankrike. Jeg som sliter med å finne frem i Oslo tror jeg ville hatt store problemer med å finne en fremmed by, som jeg ikke en gang kan uttale, her. Jeg satt derfor og glippet med øynene i takt til filmmusikken til ”Ikke naken” (tusen takk, Amanda !). Jeg kom meg av på riktig stopp – tro det eller ei – og ble møtt av min vertsfamilie. Familien er består av mor, far og tre barn. Louis og Paul er 9 år, og Hugo er 7 år. Den første dagen følte jeg meg ikke så rent lite som et romvesen, ettersom guttene stirret taust på meg fra hver sin plass i bilen, og da jeg skulle pakke ut satt minstemann og observerte meg hele tiden. Det føltes litt pinlig, og jeg kunne ikke small-talke heller for å bryte tausheten. Det er vanskeligere enn man tror å ikke kunne kommunisere i det hele tatt med noen, spesielt når det er dem som skal være din nye ”familie”. Foreldrene snakker litt engelsk, men det er svært dårlig nivå i forhold til hvor mye engelsk man snakker i Norge. I bilen på vei til huset hadde de nevnt noe om at vi skulle spise middag med tanten til Oliviér (vertsfaren), men jeg hadde langt i fra forstått helt hva de mente. Nå skulle vi i hvert fall kjøre et sted, jeg regnet med at det var til tanten. Jeg hadde måttet stå opp så umenneskelig tidlig som halv 6 samme dag, og hadde fått valget mellom å slumre i 10 minutter eller ta en rask dusj. Gjett hva jeg valgte? Jeg følte meg i alle fall ganske lite fresh med uvasket hår og null sminke da vi satt i bilen. Patricia (vertsmoren) fortalte meg noe om en bursdag, også gjentok hun det med tanten. Det var da det begynte å demre for meg at vi kanskje skulle møte flere personer en én gammel tante. Og jadda. Da vi ankom tanten så jeg at dette var en ganske så stor fest, det viste seg at det var en gigantisk overraskelsesfest for hele slekten og venner av tanten. Dette var noe jeg slett ikke var klar for første dag, en fest full av mennesker som ikke snakket samme språk som meg. Men det var egentlig ganske så artig! I begynnelsen var det litt ubehagelig siden franskmenn ikke snakker engelsk om de ikke er helt nødt, men jeg fant fort ut at de yngre personene der (mellom 20 og 30) snakket ganske så godt engelsk. Alle var utrolig hyggelige, og snakket saaakte til meg på fransk for at jeg skulle forstå.
Noe av det første som skjedde da jeg gikk ut av bilen var at et champagneglass ble plassert i hånden min. Dette er jo tross alt brudd på de tre hellige regler hos utvekslingsorganisasjonen jeg reiser med (ikke noe drikking, ikke noe røyking og ikke noe sex), så jeg var flink pike og forklarte på frenglish at jeg ikke hadde lov til å nyte alkohol. De rundt meg så sjokkert ned på meg – hvordan kunne jeg feste på fransk vis hvis jeg ikke skulle drikke? De drakk nemlig en hel del i løpet av kvelden, champagneflaske etter champagneflaske ble slengt ut i en haug på gresset. De generelt drikker og spiser svært mye her. Maten var god, først var det satt fram melon, skinke, chips, oliven osv, og jeg som var dum nok til å tro at dette var en type formiddagsfest med kun litt frukt til snacks, spiste meg god og mett på dette. Men etter dette ble det satt frem sjømat, og da mener jeg ALL SLAGS sjømat. Det var vanlige ting som reker og blåskjell, men også sjøsnegler, østers, bitte små rare reker som man spiste med skallet på, fisk, andre typer skjell osv. De hadde det kjempemoro med å få meg til å prøve allslags ulike ting. En spesiell ekkel type snegle som, når man fikk den ut, var tre ganger så stor som skallet sitt og som smakte som viskelær, viste det seg at de fleste der slett ikke spiste – men det var kjempegøy å se den hylende norske jenta brekke seg da hun forsøkte å smake på franske delikatesser. Ellers var faktisk det meste ganske godt. Etter middagen var det ”fromage et salade”, da jeg hadde lært av sjøsnegleepisoden og var ganske pysete av valget av ost. Jeg var stappmett da de kom med desserten, to enorme kaker (én mørk og én lys), marengsbunn med en type krem og flere lag, og på toppen var det masse knust hvit og mørk sjokolade. Den var helt himmelsk god. Dersom det fortsetter slik kommer jeg til å rulle rundt innen påske.. Etter dette var jeg så mett at det var vanskelig å bevege seg, men var franskmennene ferdige? Neida. Etter at de tomme kakefatene var båret vekk, bar de ut to store Paella-griller. Nå var det tid for enda et hovedmåltid. For hva passer vel bedre enn skalldyr og ris som et .. hvilket nr er vi oppe i? Femte måltid?
Nå var også klokken blitt så mye at jeg hadde vansker for å holde meg våken, og det ble enda vanskeligere å snappe opp ord fra de rundt meg. Vertsmoren min spurte om ikke jeg ville ha en kaffe, og jeg sa ja. Jeg som ikke drikker kaffe satt nå og øste i meg beksvart kaffe med 8 sukkerbiter i.
Det hjalp litt kan man si, og resten av kvelden hadde jeg ekstremt masse energi.

Første dag i Flers en Escrebieux

Jeg har nå ankommet min vertsfamilie i Flers en Escribieux, i Nord-Frankrike. Jeg bor i et murhus med en ganske stor hage, har en hund, en katt og en kattunge (som jeg fikk finne på navn til – Nathalie) og tre yngre brødre (Louis, Paul og Hugo).
Da jeg ankom togstasjonen i Douai var jeg ganske utslitt. Uken i Paris hadde nemlig gått til alt annet enn soving. Den siste natten etter talentshowet (Norwegian rap avec ”Pappa driter penger” og ”I know you want me” stjal showet thank you very much) tror jeg det ble så mye som to timers søvn. Vi hadde fått streng beskjed om ikke å sovne på toget, da dette kunne føre til at man kom på totalt villspor i Frankrike. Jeg som sliter med å finne frem i Oslo tror jeg ville hatt store problemer med å finne en fremmed by, som jeg ikke en gang kan uttale, her. Jeg satt derfor og glippet med øynene i takt til filmmusikken til ”Ikke naken” (tusen takk, Amanda !). Jeg kom meg av på riktig stopp – tro det eller ei – og ble møtt av min vertsfamilie. Familien er består av mor, far og tre barn. Louis og Paul er 9 år, og Hugo er 7 år. Den første dagen følte jeg meg ikke så rent lite som et romvesen, ettersom guttene stirret taust på meg fra hver sin plass i bilen, og da jeg skulle pakke ut satt minstemann og observerte meg hele tiden. Det føltes litt pinlig, og jeg kunne ikke small-talke heller for å bryte tausheten. Det er vanskeligere enn man tror å ikke kunne kommunisere i det hele tatt med noen, spesielt når det er dem som skal være din nye ”familie”. Foreldrene snakker litt engelsk, men det er svært dårlig nivå i forhold til hvor mye engelsk man snakker i Norge. I bilen på vei til huset hadde de nevnt noe om at vi skulle spise middag med tanten til Oliviér (vertsfaren), men jeg hadde langt i fra forstått helt hva de mente. Nå skulle vi i hvert fall kjøre et sted, jeg regnet med at det var til tanten. Jeg hadde måttet stå opp så umenneskelig tidlig som halv 6 samme dag, og hadde fått valget mellom å slumre i 10 minutter eller ta en rask dusj. Gjett hva jeg valgte? Jeg følte meg i alle fall ganske lite fresh med uvasket hår og null sminke da vi satt i bilen. Patricia (vertsmoren) fortalte meg noe om en bursdag, også gjentok hun det med tanten. Det var da det begynte å demre for meg at vi kanskje skulle møte flere personer en én gammel tante. Og jadda. Da vi ankom tanten så jeg at dette var en ganske så stor fest, det viste seg at det var en gigantisk overraskelsesfest for hele slekten og venner av tanten. Dette var noe jeg slett ikke var klar for første dag, en fest full av mennesker som ikke snakket samme språk som meg. Men det var egentlig ganske så artig! I begynnelsen var det litt ubehagelig siden franskmenn ikke snakker engelsk om de ikke er helt nødt, men jeg fant fort ut at de yngre personene der (mellom 20 og 30) snakket ganske så godt engelsk. Alle var utrolig hyggelige, og snakket saaakte til meg på fransk for at jeg skulle forstå.
Noe av det første som skjedde da jeg gikk ut av bilen var at et champagneglass ble plassert i hånden min. Dette er jo tross alt brudd på de tre hellige regler hos utvekslingsorganisasjonen jeg reiser med (ikke noe drikking, ikke noe røyking og ikke noe sex), så jeg var flink pike og forklarte på frenglish at jeg ikke hadde lov til å nyte alkohol. De rundt meg så sjokkert ned på meg – hvordan kunne jeg feste på fransk vis hvis jeg ikke skulle drikke? De drakk nemlig en hel del i løpet av kvelden, champagneflaske etter champagneflaske ble slengt ut i en haug på gresset. De generelt drikker og spiser svært mye her. Maten var god, først var det satt fram melon, skinke, chips, oliven osv, og jeg som var dum nok til å tro at dette var en type formiddagsfest med kun litt frukt til snacks, spiste meg god og mett på dette. Men etter dette ble det satt frem sjømat, og da mener jeg ALL SLAGS sjømat. Det var vanlige ting som reker og blåskjell, men også sjøsnegler, østers, bitte små rare reker som man spiste med skallet på, fisk, andre typer skjell osv. De hadde det kjempemoro med å få meg til å prøve allslags ulike ting. En spesiell ekkel type snegle som, når man fikk den ut, var tre ganger så stor som skallet sitt og som smakte som viskelær, viste det seg at de fleste der slett ikke spiste – men det var kjempegøy å se den hylende norske jenta brekke seg da hun forsøkte å smake på franske delikatesser. Ellers var faktisk det meste ganske godt. Etter middagen var det ”fromage et salade”, da jeg hadde lært av sjøsnegleepisoden og var ganske pysete av valget av ost. Jeg var stappmett da de kom med desserten, to enorme kaker (én mørk og én lys), marengsbunn med en type krem og flere lag, og på toppen var det masse knust hvit og mørk sjokolade. Den var helt himmelsk god. Dersom det fortsetter slik kommer jeg til å rulle rundt innen påske.. Etter dette var jeg så mett at det var vanskelig å bevege seg, men var franskmennene ferdige? Neida. Etter at de tomme kakefatene var båret vekk, bar de ut to store Paella-griller. Nå var det tid for enda et hovedmåltid. For hva passer vel bedre enn skalldyr og ris som et .. hvilket nr er vi oppe i? Femte måltid?
Nå var også klokken blitt så mye at jeg hadde vansker for å holde meg våken, og det ble enda vanskeligere å snappe opp ord fra de rundt meg. Vertsmoren min spurte om ikke jeg ville ha en kaffe, og jeg sa ja. Jeg som ikke drikker kaffe satt nå og øste i meg beksvart kaffe med 8 sukkerbiter i.
Det hjalp litt kan man si, og resten av kvelden hadde jeg ekstremt masse energi.

Sorry for treig oppdatering..

Men jeg har bare internett paa pcen til vertsfamilien, og de vil ikke at jeg skal sitte saa masse paa dataen fordi det distanserer meg fra Frankrike. Jeg lover at med en gang vi faar traalost internett skal jeg oppdatere siden om alt som har skjedd (jeg skriver nemlig paa den andre pcen hver kveld). Jeg haaper det ikke er for lenge til, for jeg gleder meg for masse til aa skype med alle dere der hjemme! Det er for lenge siden jeg har sett de skjonne ansiktene deres!
Grosse bisous<3