Å hei, så fort tiden gikk..

Har jeg nevnt at jeg liker streikene her i frankrike? :)

I morgen begynner jeg kl vidunderlig 10 på grunn av at lærerne streiker. DVS: jeg VET jeg ikke har time fra 8-9 (vi har ikke 45 minutters timer her, men HELE timer. Egentlig er det digg, for det blir ikke så mange klokkeslettå holde styr på, men på den andre siden har vi nesten ikke pauser..), og REGNER med at engelsklæreren streiker. Det pleier hun vanligvis.

Nå er det lene siden jeg har giddet skrive på bloggen - jeg har liksom ikke hatt tid. Det er ikke ren løgn, tiden bare flyr forbi! Men det gjorde den forsåvidt også før jul, men da TOK jeg meg tid. Det er det som er det store spørsmålet - å prioritere eller ikke prioritere. Det kommer helt an på deg selv.

Det er noe jeg faktisk har lært her oppe i nord-frankrike, du prioriterer faktisk dine egne gjøremål. Det er ingen som feks tvinger deg fysisk til å gjøre leksene dine, men du velger selv hvor mye tid du vil bruke på dem. Antall timer eller minutter varierer selvfølgelig etter hvor LYST du har til å gjøre dem.Det jeg veldig rotete prøver å komme frem til er at du selver ansvarlig for å sørge for at hverdagen din består av småting som gjør deg glad - filosofisk, ikke sant?
Kanskje ikke, men jeg synes hvertfall det er en god tanke.

Jeg er litt redd hvor at det norske (for ikke å sakke om det engelske..) språket mitt bare er i ferd med å slette seg selv fra netthinnen min. Jeg har psykisk vondt i dette øyeblikk hvor jeg skriver innlegg, fordi jeg må tenke over hvert eneste ord jeg taster inn. Det er ikke normalt - normalt er når Ingri skriver som en foss, uten å klare å stoppe. Dette er vel også egentlig en av grunnene til at det er så lenge siden jeg har skrevet innlegg, jeg vr redd for at det skulle være 10 ganger vanskeligere enn til vanlig. Gratuerer, Ingri, du har fått bekreftetden dårlige mistanken din - du suger.

Da kan jeg jo trøste meg med at jeg har blitt ganske RÅ i fransk. Dette er ikke noe jeg ier ofte, dessuten er ikke akkurat RÅ ordet når du sammenligner deg med andre franskmenn. Da passer det vel heller bedre med STOTRENDE eller FÅR-IKKE-ALLTID-FREM-DET-HUN-VIL-SI. Men, så mye kan jeg skryte på meg å si at sammenlignet med en gjennomsnittelig nordmann er jeg nettopp RÅ i fransk. Jeg er kanskje elendig i engelsk og nynorsk, faktisk til og med i matte siden jeg praktisk talt ikke har hatt det dette året, men RÅ i fransk.
Vil du jeg skal si det en gang til, Amanda?

Desverre kommer disse franskkunnskapene til å fade sakte men sikkert bort når jeg kommer hjem.. Det er umulig å holde liv i et språk som du ikke får snakket - bra jeg i alle fall har skaffet meg en del brevvenner :D
Forresten er det snart bare 3 måneder til jeg kommer hjem! Det er helt sinnsvakt, tiden har gått så utrolig fort. Disse 3 månedene kommer nok også til p rase forbi, og snart får dere tilbake en jente i Meheia 11 på nesoddtange :)Can't wait!!! Detskal bli så HEEEEERLIG å se dere igjen!
Men jeg glemmer aldri de 10 månedene i rue 3 du marai mouton! Dette har vært en uforglemmelig opplevelse, men jeg gidder ikke skrive avslutningskapitell nå, for det er da ikke ferdig! Må bare si at de vanskelige månedene jeg hadde til jul var veldig verdt det. Nå titter sola frem (Gud som Clementine sier - en allusjon jeg liker supergodt, de første vårsolstrålene kjenner så godt at det nesten bare kan være Gud), og alt smiler liksom tilbake. Underlig at det tok frankrike nesten et halvt år å gjengjelde de desperate smilene mine i begynnelsen av skoleåret.. Men så hadde vi en del språkvansker oss innimellom og da, det tok en stund før vi skjønte hva den andre ville :)