Her sitter jeg altså en søndags morgen, tett i nesen og vondt i halsen og har nå lest gjennom de fleste bloggene til mine kjære medutvekslingsstudenter fra Nesodden. Jeg burde TEKNISK sett ha gjort lekser, jeg har SVT(naturfag)-prøve i morgen og en presentasjon i fransk litteratur + lekser til det samme faget til tirsdag. Fransklæreren og jeg har et mildt sagt anstrengt forhold ossimellom, så med mindre jeg vil gi henne en grunn til å skjelle meg ut foran hele klassen (noe hun gjerne gjør selv om jeg ikke har gjort noe galt) så bør jeg vel sette meg ned å gjøre leksene så fort som mulig. Og jeg SKAL, men syk og hjemlengtende og synes fryktelig synd på meg selv så orker jeg ikke enda.

Jeg har som sagt lest gjennom mange andre blogger og jeg merker at de fleste har litt den samme følelsen som meg (spesielt kanskje Runa og Lea som også er i et land der språket ikke går på engelsk) at det er vanskelig å alltid skjønne hva som virkelig foregår rundt seg. Men fransken begynner etter hvert å løsne! Jeg kan altså føre en samtale, men grammatikken suger virkelig. Dessuten irriterer det meg grenseløst at i engelsktimen feks, sliter jeg med å finne ord som jeg aldri hadde problemer med å finne før. Det er som om fransken spiser opp engelsk- og norskvokabularet mitt.. Men det håper jeg går seg til neste år, orker ikke å stresse med det nå. Det er rett og slett svært mye jeg ikke orker å stresse med nå - jeg har etter hvert innsett at det ikke er mulig for meg å være særlig god i noe som helst her, og derfor konsentrerer jeg meg om språket. Prøver selvfølgelig så godt jeg kan i alle fag, men jeg orker ikke slite helsa av meg (jeg er sliten nok fra før av).

Har jeg forresten fortalt om endringen av døgnrytmen min her? Joda, jeg legger meg mellom kl 9 eller 9:30 på skolekveldene, og står opp 6:30 eller 7, avhengig av når jeg starter på skolen. Jeg trenger altså masse søvn her, men det er jo ikke så rart når jeg har skole fra 8-16 nesten hver dag PLUSS skole på lørdagene. Det siste er det værste, det er rett og slett tortur!

Apropos tortur; jeg fortalte en italiensk jente som går i spanskklassen min her om hvordan opplegget mitt fungerer (det at jeg er her i 10 mnd uten å reise hjem eller få besøk av venner eller familie). Hun er også en utvekslingsstudent, og jeg har alltid tenkt på henne som litt tilbakeholden og sjenert, men etter å høre dette klikket hun virkelig i vinkler. Hun hylte at det var jo "tortuuuuur", helt "incroyableeee" (utrolig) og sammenlignet til slutt hele opplegget med et fengsel. Jeg er litt usikker på om hun angrep MEG eller opplegget, jeg ble i alle fall litt sjokkert og klarte ikke å få frem noe annet enn at "det er veldig vanlig i Norge.. hehe.." Hun skjønte ikke åssen jeg kunne takle det, og jeg må innrømme (etter å ha tenkt litt over det hun sa), at det er et ganske hardt opplegg. De utvekslingsstudentene på skolen her er ofte her kun frem til jul eller mars, og så fullfører de året hjemme. Jeg har tenkt at det å være her frem til jul kanskje hadde holdt for meg - det hadde vært tid nok til å perfeksjonere fransken, OG jeg hadde kommet tidligere hjem til dere der hjemme (som forresten er dyyyypt savnet). Skjønner ikke at Norge ikke har et slikt alternativ - 10 mnd ER utrolig lenge.

Men men, jeg er her nå for hele året, og jeg skal søren meg gjøre det beste ut av det også. Det er bare vanskelig å tilpasse seg alt det nye her. Med hjemlengsel blir nok hjemreisen desto bedre har jeg tenkt da (teller ned dagene jeg)! Men, jeg HAR hørt fra mange andre at det er de første tre månedene som er værst - bare litt over én og en halv igjen!

Som Jesper så liker jeg også godt å få post!
Takk til Nora for kort fra New York og Oda for herlig brev! <3