Drittdag.

I går hadde jeg en helt super dag. I dag hadde jeg verdens verste. Det er sånn det er her i Nord-Frankrike for meg – er den ene dagen herlig, så kan du være sikker på at den neste blir helt forferdelig (og omvendt). Jeg er så lei, jeg er på nippet til å takke ja til tilbudet mamma har gitt meg flere ganger og faktisk dra hjem igjen. Men jeg føler at hvis jeg gir opp nå så kommer jeg til å angre veldig senere. Jeg kommer dessuten til skuffe meg selv noe voldsomt – jeg skulle jo klare dette her! Jeg er en sta person, og jeg hater å gi opp. Dessuten liker jeg ikke tanken på å komme hjem til dere der hjemme ennå – ikke misforstå, SELVFØLGELIG vil jeg hjem til dere der hjemme, men det er med en litt bittersweet smak jeg hadde reist hjem hvis jeg hadde gjort det i dag. ”Der er hun som ikke klarte utvekslingsåret sitt” blablabla. Ikke det at jeg vanligvis bryr meg så mye om hva andre mener om meg, men jeg liker ikke å bli sett på som en som gir opp. Aldri. Men til dere som ikke selv har prøvd dere på dette her; dere har virkelig ikke noen som helst liten anelse om hvor vanskelig det virkelig er. De fleste tror det er det nye som er det vanskeligste, jeg vet ikke om de andre utvekslingsstudentene er enige med meg, men for meg er det alle tingene jeg har lagt igjen hjemme som gjør oppholdet så tungt for meg. Alle savnene som ligger igjen på nesodden, ting som du ikke kan putte i kofferten. Jeg har ingen store problemer med familien, jeg er godt likt i klassen, har fått meg venner og kan heldigvis drive med dans. Likevel satt jeg i dag og strigråt på bussen, slik at alle de franske glodde på hun rare jenta som hulket i telefonen på et fremmed språk. Jeg er dritt lei. J’en ai marre! Dessuten er jeg DRITT lei å snakke fransk! Verbene og adjektivene brenner i munnen, og jeg får hodepine hver gang jeg glemmer hvordan noe skal bøyes.

Tusen takk til kusine Katharina for herlig kommentar :D Jeg ble superglad når jeg leste den! Skulle ønske vi kunne ha møttes mens du var her, men tar du turen en gang til så må vi i alle fall få det til! Gleder meg masse til å se deg igjen! Og onkel Lars og tante Viu også  Visste ikke at hele slekta mi leste bloggen, men da håper jeg dere ikke blir for bekymret over det jeg har skrevet over – det er ofte på de verste dagene når jeg er skikkelig lei at jeg tar meg til bloggen.
Savner dere <3